Først hatet jeg deg, men så ble du min terapi mot et nytt liv!

 

Jeg har forbannet deg, og lovet meg selv at jeg aldri. ALDRI!!! Skulle entre deg. Jeg lovet alle rundt meg at jeg skulle aldri gå Stoltzen, og dersom jeg noen gang gjorde det. Skulle det være med maks to ganger. Det fordi jeg da kunne si. – Jeg har gått Stoltzen et par ganger. Tid? Nei det har jeg aldri målt! Jeg kom opp, og det er det viktigste!  

Tiden går og jeg glemmer det jeg har sagt, jeg opplever samlivsbrudd, blir lurt til å utfordre en i Stoltzen. Hun var jo egentlig grei med meg, og slo følge med meg opp. Hun kunne ha valgt å bare kjøre fra meg. Jeg hadde ikke hatt en sjanse til å holde følge, men hun valgte heller å Pushe meg til å gi alt jeg hadde, og mens jeg sleit meg stolt opp stoltzen for andre gang. Jepp! Andre gang fordi jeg gikk den dagen før med en kamerat. Det mest for at jeg skulle vite hva jeg gikk til!


I ettertiden har jeg gått opp Stoltzen 10 ganger. Her er jeg på toppen av Stoltzen for 10 gangen, og det på en lørdag. Stoltzen hateren har kommet seg opp der på en lørdag!? DET ER JO GALSKAP ! Eller er det det? Hvorfor gjør jeg dette? Er det for at jeg er kommet i panikkalderen, og er blitt singel? Nehh Jeg tror ikke det er det som er grunnen. Jeg gjør dette fordi det gir meg en form for terapi. Jeg må ærlig si at jeg tenker hver gang. Hva i granskauen holder jeg på med? Dette er jeg ikke tjent med, og jeg kommer aldri til å synes det er kjekt.

Jeg må nok dessverre bite i det sure eple å innse at jeg liker det jeg holder på med. Jeg liker utfordringen jeg får av å gå i Stoltzen. Smerten i beina av å gå de 918 trinnene til toppen. lengselen til å se halvveis skiltet som jeg følte nå sist var kommet nærmere. For ikke snakke om melkesyre skiltet. Det må jo være det treskiltet jeg elsker høyest. Da vet en at toppen er like ved. 

Terapien jeg får ved å få tømt tankeboksen når du går i Stoltzen. Jeg starter alltid med musikk i ørene når jeg går opp trappene, men enkelte ganger er det så tungt å gå, at jeg må rett og slett ta meg en pause fra musikken. Da er det bare vakkert å høre naturen og menneskene som passerer deg, eller som jeg passerer. Der de sliter seg opp mot samme mål som jeg har. I Stoltzen går det masse fine mennesker. det må jeg bare få nevne. De er en egen rase på lik linje med de du treffer i fjellet, og i blant annet Kanadaskogen. Vi har aldri sett hverandre før, men nikker til hverandre, og sier hei. Noen er ikke verre på det at de slår av en prat på toppen. Du står liksom ikke alene, viss en ikke ønsker det. 

Dette er selve høydepunktet! Det å se utover Bergen by fra Sandviks siden. Det er ikke mye sol i Bergen, men jeg personlig har det vanskelig med å forlate byen som er i mitt hjerte. Vi kan ha en måned eller to med regn,og to – tre dager med sol så er ukene med regn glemt. En bergenser er ikke verre på det, og lett å tilvenne. Så til slutt vil jeg bare si. Er du først blitt glad i Stoltzen. Ja så er det vanskelig å holde seg unna den.