Morsdag

Jeg har blitt fortalt at når sjømenn ble rammet av forlis, og andre tragedigheter på havet, ropet de på gud eller mor. Om dette er sant vet jeg ikke. Det som er sikkert er at de har søkt etter trygghet, varme og kjærlighet. Jeg kan og tenke meg når kampene har vært som værst, og der du ligger som en soldat i en skyttergrav. Tankene surrer og du ser ikke mening med noe. Det eneste som er sikkert er at du føler helvete er nær har nok mange sendt sine tanker hjem til blant annet mor. Noen har nok visket inn i nattens mørke mor…

Jeg leste og i en førstehjelp bok som var mer ironisk enn førstehjelp. Der var det et lite avsnitt som omhandlet hva en mor er.  Et menneske forfatteren ikke turde å skrive ironisk om. Hun ble da beskrevet som den varme kvinnen som kommer på besøk når du er syk. Hun rydder, tar seg av barna, lager mat. Hennes nærhet er medisin i seg selv. Smertene kan herje i din kropp, men mors varme og godhet lindrer i en tid der en føler at ingenting hjelper.

Mange mennesker velger å vie livet ved å bo hjemme hos mor. Der finner de trygghet og varme. For dem er mor hele livet. Noen mødre kjemper en endeløs kamp for deres barn. Ingen mødre ønsker å se sine barn lide av sult og frykt. Mange mødre ønsker å gjøre mer for sine barn, men deres handikap og sykdom hindrer dem desverre. Mange har deres mor som en dyrbar engel i hjerte. Varme tanker blir sendt på en slik dag som denne. Morsdag forsterker et slikt savn. Som jeg hørt på god morgen Norge sist fredag, der mor ble minnet. Tenk å bare fått gitt en klem til.

Josef Stalin skal ha sendt kvinner i fronten under andre verdens krig. Som svar på sitt valg sa han; Den som har mistet barnet dem har diet, er den farligste kriger.  I det øyeblikket han bevepnet disse mødrene skapte han blodtørstige kvinner,  som jaktet på hevn for sitt tapte barn. Det er skrevet tusenvis av låter til mor. En av dem var Elvis sin julelåt; Mama like the rose. En kvinne som han virkelig elsket. Selv den hardeste kriger smelter i mors nærhet. Ingen er tøffere enn mor. Mor er den tøffeste og hennes våpen er kjærlighet.

Hvordan oppstod morsdag? Anne Marie Jarvis ville minne sin mor Anne Marie Reeves Jarvis. En kvinne som jobbet for å bedre likestilling under den amerikanske borgerkrigen. Etter krigen jobbet hun for fred og forsoning i USA. Etter sin død i 1905 arbeidet hennes datter for en minnesmarkering for henne, og samtidig en minnedag for mødre. Den første morsdag ble feiret 12 mai 1908. Den første morsdagen kom til Norge den 9 februar 1919. Siden har vi feiret våre vakre mødre.

Min mor er et menneske som betyr utrolig mye for meg, og som jeg har mye kontakt med. Hun var en hardt arbeidende kvinne før hun ble pensjonist. Et menneske som bærer på en koffert med mye spennede stoff  fra et langt liv. Jeg er veldig glad for at jeg har akkurat hun som min mor. Jeg er ikke bare glad i henne, men jeg elsker henne! Gratulerer med morsdagen vakre mor.

Min siste samtale…

 

Institusjonen.

Jeg sitter her å tankene går tilbake til februar 2011. Jeg husker det som det var idag. Jeg arbeidet på en institusjon for ungdommer mellom 14-18 år. Vi fikk beskjed om at vi arbeidet med ungdommer med høy risiko for utagering. Jeg skal dra dere med tilbake til en torsdag. Det er en av ungdommene som skal få lov til å bestemme middag denne dagen, og ungdommen ønsker Lasagne. Det høres jo fantastisk godt ut. Vi er denne dagen sikkert fire ungdommer, og tre voksne. Vi var rett og slett underbemannet. Det var litt annerledes å arbeide under slike forhold med tanke på sikkerhet. Den forgående jobben min var i fengsel, og der var det meste lukket og låst. 

Vi skal som sagt spise lasagne denne dagen, og det siste jeg trodde noen ville finne på å ta i lasagnen var fisk. Hvem vil spise lasagne med fisk? La meg få understreke. Jeg elsker fisk! Men jeg så ikke den komme, og heller ikke ungdommene! Selv om torsdagen var fiske dag på huset går det an å gjøre et unntak denne dagen tenkte jeg. Ungdommene er ikke verre på det, og takker nei. De lager seg heller nudler på rommet med varmt vann fra springen. Jeg og en annen kollega overser dem, og fortsetter arbeidet. Vi vil ikke lage noe nummer ut av det. Vi er tross salt underbemannet, og jeg var heller ikke helt iform denne dagen. Det er rett før det skal smelle! Og det med stor S. Vi får startet tidenes utagering for noen nudler.  Den andre kollegaen min kommer ut fra kontoret sitt og spør hva ungdommene holder på med. Vi forteller hva. Denne kollegaen går bort og tar nudlene fra dem. Kaster det i vasken. Vi spør om vi har lov å ta fra dem deres private ting/mat, og kaste det?  Uansett skaden var skjedd. Den ene ungdommen setter igang en utagering som varer over flere dager. ekstra ressurser settes inn, og mye blir ødelagt. Det ble noen dyre nudler for å si det sånn.

Min siste samtale.

Raymond Steffensen sitt bilde.

Jeg kjenner at jeg er sliten. Meget sliten.Jeg har vært sliten i lang tid grunnet jobben. Jeg går hver dag til jobben mot min vilje,og den 22 februar sitter jeg i bilen 23 tiden. Jeg kjenner at jeg trenger å snakke med noen. Da jeg er veldig sliten. Jeg ringer min bror for å ha noen å snakke med. Han er en av mine beste venner og har alltid gode råd å gi. Jeg reagerer egentlig på at han virker trøtt selv, men jeg får spydd fra meg min frustrasjon, fortvilelse og mer til. Vi prater om at vi skal male hos han dagen etter og det skal bli deilig med en fridag fra denne jobben. Male sammen med min bror. Jeg husker og at jeg spurte han om jeg skulle stikke innom han på kvelden, men han sa at jeg skulle jo komme dagen etter Jeg skulle heller gå hjem og slappe av og være uthvilt til dagen etter.  Det jeg ikke vet når jeg legger på er at vi skal ikke male dagen etter.

Vi skal ikke male fordi jeg har hatt min siste samtale med min bror. Jeg fylte hode hans med mine drittproblemer på jobben, og var sikkert ikke mottakelig til å ta imot viss han hadde noe på hjerte. Jeg har min siste samtale med han denne kvelden fordi når klokken blir ca 01.10 onsdag 23 februar.Blir jeg oppringt av naboen til min bror, og får beskjed om å dra meg ned til min bror. Jeg spør hva det er? Det vil de ikke si. Jeg får bare beskjed om å komme, og når jeg kommer blir jeg møtt av Ambulanser, og lege-bil fra luftambulansen. Jeg kommer opp, og jeg ser at de arbeider med han. Den dagen døde min bror av hjerteinfarkt…

Jeg innser i ettertid at jobben tok all tiden min, og jeg hadde ikke tid til å lytte til andre enn meg selv i den perioden. Jobben krevde 100 % av tiden min. Jeg har tenkt i ettertid at jeg har nok fått mange signaler på at min bror ikke hadde så bra, men jeg var ikke mottakelig for å ta imot, og se at han ikke hadde det bra. Det gjaldt ikke bare han. jeg var så utslitt at jeg hadde kun energi til å bruke på den gang samboeren min og barna mine. Sant skal være sagt at han var og en person som ikke ville bebreide andre med sine problemer. Jeg må ærlig si det at når jeg hører sangen av Admiral P. Engel. tenker jeg på min bror. Det fordi han var/er en av de menneskene som virkelig hadde troen på at jeg kunne få til noe. Så finnes det skytsengler der ute et sted. Ja da håper jeg han er en av mine.

 

iDbKIxfu5fc

 

Jeg kommer aldri til å la jobben ta over livet mitt slik denne jobben gjorde. Slik at jeg ikke har tid til å lytte om andre rundt trenger meg. Det er så mange mennesker som holder på slik. En på en måte gifter seg med jobben. Årene har gått, og jeg tenker ofte på min bror fremdeles. Jeg savner alle de gode stundene vi hadde sammen. Jeg savner den kule personen han var, og alle de sprøe tingene vi gjorde sammen. Jeg savner alle samtalene, og det å bare sitte i samme rom som han, uten å si noe ting. Jeg vil avslutte med et dikt jeg skrev til han for en tid tilbake.

Hvor dro du min bror?

Telefonen ringer.

Jeg fikk beskjed om å komme.

Det ble ikke fortalt,

men jeg skjønte at noe var galt,

og livet ditt muligens var omme.

 

Da jeg kom frem til ditt hus.

Da var det bare din kropp som var der hjemme.

Du var reist videre på din vei,

og blitt til en stjerne.

Der oppe skal du skinne så vakker,

for alle dem som savner deg vår vakre stjerne.

 

Sorgen har vært tung å bære.

Mang en tåre er blitt felt,

og navnet ditt er blitt nevnt.

Derfor er du risset inn for å være.

På min arm du pryder og bor.

Fordi du er min elskede bror.

 

Hvor dror du min bror?

Uansett i mitt hjerte du bor.

En dag vi kanskje møtes igjen.

Da vil jeg få hvite hvor du dro.

Vi snakkes min bror.

                                                  Raymond 2016

 

#blogg #sorg #minner #kjærlighet #hverdag 

 

 

Vet jeg hvor syk du er?

Du er tapper, du er snill, du er vakker, du er min søster. Det jeg lurer på er. Vet jeg hvor syk du er? Når jeg besøker deg en sjelden gang smiler du og er så tøff. Du er ikke den personen som jeg snakker med i telefonen. Den som av og til lager lyder som ikke skal være der.  Må stoppe opp for å hente deg inn igjen som du sier.

 


 

Ser jeg alvoret av hvor syk du er? Kan jeg sette meg inn i det? Jeg spør fordi jeg tror ikke jeg vet alvoret av sykdommen, men skjønner at det er ikke noe bra situasjon du er i. Du sier du har 19 i pust. Dumme meg sier hva betyr det? Da sier du at jeg har 100 i pust du har 19. Jeg spør deg om de ikke kan gi deg lungetransplantasjon? Du sier at du må opp 8 kg. Ellers dør du på operasjonsbordet. Hvorfor kan ikke du legge på deg 8 kg sier jeg strengt! Jeg gjør nok det i den tonen for jeg vil ikke at du skal dø! Da sier du. Det er ikke så lett som det høres ut. De jobber med det. Så urettferdig. Jeg kan nesten bare se på en kake. Så er jeg 8 kg tyngre føles det.

 Så kan jeg treffe deg i familiesammenheng. Da blir jeg og andre skremt når du kommer i rullestol fordi det er for langt å gå de ti metrene den dagen.   Så har du og Autoimun. Hva der er viste jeg ikke. Jeg googlet det en gang, og fikk da følgende setning.

Hva gjør du når imunforsvaret ditt er blitt din største fiende?

Der er du! Her skal du sloss mot Kolst, så har du ikke imunforsvaret på din side. Snakk om urettferdighet! Men du! Jeg må si en ting. Du er noe av det sterkeste menneske jeg har møtt noen gang. Nei! Du er faktisk det sterkeste menneske! Du og jeg har hatt mange samtaler sammen i årenes løp, og jeg har mottatt skriftlig tankene dine. Du har gitt meg mange sterke ord på ark. Jeg burde kjent deg så godt at jeg aldri skulle skrevet ordene vet jeg hvor syk du er?  Jeg må avslutte å skrive for det vekker masse minner, og det blir for sterkt til å skrive videre. Poenget mitt er at det er mange mennesker der ute som har kolst, og du er en av dem. Jeg tror du har en tøff hverdag, og jeg håper at du en dag skal få det som du drømmer om. Det fordi du fortjener å ha et friskt og fint liv. Du har gått igjennom så mange tunge år at jeg håper dine bønner snart blir hørt. 

Jeg husker at jeg skulle inn på legevakten en dag. (Jeg var ikke helt bra, men frisk nok i motsetningen til deg.) Det er noen år siden nå. Der borte på benken satt faktisk du. Du så ned, men jeg så deg. Jeg ble skremt og da så jeg egentlig hvor syk du er. Jeg husker jeg sa i ettertid. Du pustet som en skadet liten fuglunge. Jeg brukte det for å samenligne fordi du så veldig, veldig trøtt og sliten ut. Derfor bruker jeg fugl i diktet jeg har skrevet til deg. For du sa. Raymond. Kan ikke du skrive et dikt til meg, om meg? Her er det min vakre søster.

 

Den lille fugl på gjerdet satt.

Den lille fugl på gjerdet satt.
Den virket litt medtatt. 
Den tittet ned, og ikke opp.

Jeg sa. Lille fugl på gjerde der.
Hvorfor ser du ned og ikke her?
Den sa. Min dom har kommet.
Min reise er satt.
Det har de fortalt. 
De med den hvite frakk

Jeg så på den og sa.
Lille fugl på gjerde sitter.
Du skal ikke bli til glitter.
Du skal ikke vise deg. 
Som en engel for meg

Ta dine vinger å fly igjen.
Du er sikker skjør nå, 
Men sterk alikavell.

Du er tynn og skral
Du har visnet litt bort.
Men det er så mye du ikke har gjort. 

Ta så den styrke som i deg bor.
Reis deg opp, og vis at du er mor.
Mor bærer styrke som ingen annen.
Og du min fugl bærer styrken for alle.

Du er vakker du er snill.
Du er syk men vil få det til.
Du har bært mang en byrde.
Du har sikkert mang drømt om å  få dra din vei.

Du søker råd fra stjernen som hos deg i natten sitter.
Den sier du skal ikke bli til glitter.
Din stjerne har nok mang engang sagt.
Du mitt barn skal ikke søke stjernene
denne natt.

                                                       Raymond

(Diktet ble til gjennom samtaler og opplevelser vi to har hatt sammen) 

 

 

 

#kolst #autoimun #familie #hverdag #samfunn #helse #samfunn #dikt