Telefonen Til Alarmsentralen

Hallaien! 

Lenge siden jeg har blogget nå. Det er mange grunner til, men jeg har skrevet litt for meg selv. Deriblant noen noveller. Her er en som handler om ting barn desverre opplever til dagen. Vi får vite om det gjennom mennesker som er tett på oss, og det preger nesten daglig nyhetsbilde. 

 

 

Telefonen Til Alarmsentralen.

Det nærmer seg jul, og det har snødd tett fra tidlig morgen. Det blir en hvit jul i år. Ekstra fint skal det bli for gutten som ringer inn til Alarmsentralen.

En kvinne svarer telefonen.

– Hallo hva kan jeg hjelpe deg med?

 

Det er først stille i den andre enden. Det forstår hun fordi det er veldig vanskelig å snakke om det denne gutten skal betro seg om. Han selv bærer på skyldfølelsen og skammen, at det er hans feil. Sier han det til noen, ødelegger han for alle rundt seg. Det er det han er blitt fortalt.

 

– Hallo? Jeg hører det er noe der… vil du prate?

Etter en liten stund hører kvinnen i telefon en stemme som sier.

– Ja… det vil jeg…

 

På alarmtelefonen er de drillet i det å vente og lytte. Vente med det menes at de legger ikke på selv om ingen svarer.

Etter en liten stund har gutten fortalt henne om hva som skjer hjemme når mørket faller på. Om det vonde som han blir utsatt for. Han ønsker og at det skal bli mellom gutten og kvinnen på alarmsentralen. Det blir blant annet nevnt at han ønsker at denne mannspersonen som er den store verkebyllen i livet hans, skal forsvinne ut av livet sitt. Det er hans ønske til jul. Slik han har ønsket så mange andre juler.

Tenk om han kunne fått oppfylt et slikt ønske av “nissen” til jul i år. Og ikke alle disse teite gavene, som denne mannspersonen kommer med. Sikkert mest for å plastre egen dårlige samvittighet. Men han burde vite at den skade han påfører kan ikke leges med gaver.

 

Tilbake på alarmsentralen sitter det igjen en kvinne som ønsker å gi han gaven til jul. Være en slik “Nisse” som oppfyller slike ønsker. Det å ta og gå litt ut av komfort sonen. Gi litt ekstra enn det som er lov. Denne mannen skal få merke denne julen! At det skal blir en jul han ikke vil glemme med det første.

 

Dagene går og det nærmer seg jul. Mørket faller på. Mor er på kveldsjobb. En ekstra jobb som hun har for å få endene til å møtes. Frykten er på vei til å vokse i huset. Mørket er ingen venn, og frykten for den er til å ta og føle på.

-Hei vennen… sover du?

Han svarer ikke. Kniper igjen øynene, vil ikke våkne. Hvem vil våkne i helvete? Han hører at han begynner å klargjøre sine ondskapsfulle handlinger. Det er ondskapen mot det lille lammet. Med ett! Blir tausheten i rommet brutt!

 

– En stemme som sier. Ho-ho… ho-ho…

Han vil ikke åpne øynene. Nå er det flere som skal ha fest med lammet. Han har sikkert invitert flere til bords. Mannspersonen skvetter til snur seg, og et hardt slag mot ansiktet og hodet tilføres. Han faller om, og en serie slag og spark kan høres i rommet. Det høres ut som det er en stor aggressivitet i slagene. Gutten hører mannens nådeløse skrik, og åpner øynene. Tilbake ligger en forslått sammenkrøllet mann på gulvet, mens en rødkledd skikkelse står over han

 

– Du er fri nå sier skikkelsen med vennlig tone til gutten.

Skikkelsen ser bare på mannen som ligger på gulvet, for deretter forsvinne like fort som han kom. Ikke lange tiden etter kommer mor hjem fra jobben. Tidligere enn vanlig.

– Mor!

– Ja vennen! Hva er det? Mor kommer inn i rommet til gutten, der ligger en person hun drar kjensel til på gulvet. Mor ringer politiet og setter seg ned ved sønnen sin.

 Sønnen forteller mor hva som har skjedd, og mor lytter.

 

– Det er så vondt å tenke på hvordan du har hatt det. Sier mor.

Mor gråter mens hun holder sønnen hardt inntil seg. Hun kjenner at hun ikke vil slippe sønnen på lenge. Det er vondt å få vite hva sønnen har opplevd, og skyldfølelsen strømmer på, fordi hun ikke har vist, eller oppdaget dette tidligere. Timene går, mannen er bortført av politiet, og de er på leting etter nissen, eller den rødkledde skikkelsen som gjorde dette. På politikammeret snakker betjentene sammen i timene og dagene etterpå.

 

– Veldig rart at vi ikke finner spor av overfallsmannen. Vedkommende er som sunket i jorden. Var det ikke merkelig at mor gikk tidligere hjem fra jobb denne dagen.

– Ja… jo, men det kan bare være tilfeldig. Og blir en syk så blir en syk. Hun var vist dårlig på  den andre jobben  tidligere i dag også.

– Hva jobber hun med på dagtid?

– Hun er sekretær for advokatfirma Madsen & Danielsen. Så har hun ekstra jobben på Alarmsentralen.

– Madsen & Danielsen…  Forsvarte ikke de noen av dem gutta som banket opp han sedelighetsforbryteren for en tid tilbake?

 

Indianerkvinnen.

29 desember 1890 skjedde en forferdelig hendelse i amerikansk historie. Amerikanske regjeringen kalte det for slaget ved Woonded Knee. Mens indianerne fikk etter mange års kamp forandret til det som egentlig skjedde. Massakren ved Woonded Knee. For det som skjedde denne dagen var ikke annet enn massakre. Etter en missforståelse mellom regjeringsoldater og en indianer ved navnet Black Coyote, ble det avfyrt et skudd. Under avvepning av indianerne. I ettertid ble det sagt av gjenlevende at Black Coyote var døv og hemmet på annet vis. Det igjen utløste en masseskyting fra de Hotchkiss kanonene som kalvarisoldatene hadde møtt frem med. Når kanonene hadde stilnet lå det 153 men, kvinner og barn igjen døde av 350 indianere. 51 var skadet, 4 menn og 47 kvinner og barn, der noen døde i ettertid. I den anledningen har jeg skrevet en fortelling som skal handle om massakren ved Woonded Knee. Denne fortellingen ville jeg egentlig  legge ut på dagen, den 29 desember, men jeg var så sikker på at det var i januar. Jeg kan vel unnskylde på at jeg har vært syk i romjulen slik at jeg rotet litt med datoer og månder. (Jeg var så sikker på at det var 28 januar. Det var jo nesten.) 

Det sier seg selv. Hvem har en sjanse mot slike kanoner, når de ikke har et våpen som de kan forsvare seg med? Fortellingen  indianerkvinnen har lagt i skuffen i ca 3 år. Nå skal den få se dagens lys. Jeg ønsker å dedikere den til Indianerne for det flotte folkeslaget de er. Jeg har og vil alltid elske Indianerne. 

Indianerkvinnen.

På enga sto den vakreste kvinnen han noen gang hadde sett. På den frodige enga lyste hun opp. Indianerkvinnen. Hun var et stykke vekke slik at han måtte gå bort til henne for å ta på henne. Han tar valget, selv om han får en følelse av at de er fiender. Dessverre er fristelsen for stor til å la vær.

 

Mens han drømmer om henne blir han og minnet på at hun tilhører et folk som mistet alt. Venner, familie, land og barn for en lang tid tilbake. Det som forvirrer han er at hun oppsøker han i drømmene. Han søker ikke henne, men hun søker han, og hun er så vakker. Faktisk den vakreste kvinnen han har sett i sitt liv.

 

Der han går surrer tankene i hodet på han. Hva skjer når de møtes? Vil hun stramme sin praktfulle bue og sende en dødelig pil rett i hjerte hans? En pil som danser gjennom vinden før den treffer sitt mål? Eller vil hun ta øksen i hånden og hogge han ned? Det er underlig at han tenker slikt, og samtidig går han frivillig mot henne. Kanskje han håper at det er bare noe han innbiller seg. At de heller omfavner hverandre som et nyforelsket par som bare vil danse, kysse og holde rundt hverandre på enga.

 

I det han nærmer seg blir han dradd inn i en tidsperioden. Det er som en film surrer rundt han. Han ser opp for å se på filmen. Den er som en sirkel rundt han, og han opplever å se et indianderfolk som lever i harmoni med naturen. De høster alt moder natur kan gi dem. Bær fra busker, råvarer fra naturen, jakt og fiske.

 

Det stopper ikke der, han får være med på vandringene som indianerstammen legger ut på. Han opplever å se fødsler, begravelser, årlige fester. Ja får oppleve et folkeslag som liker å verdsette naturen de bor i. Han får og oppleve at den hvite mann spiser seg innpå indianerflokken og dens naturområde.

 

Den fine harmonien avbrytes med et skrik. Han våkner ikke, men ser at indianerkvinnen står med hendene fulle i blod. Klærne, håret og ansiktet er fult med blod. Og fjærne på ryggen er ikke lenger fjær fra den praktfulle drakten henne, men vinger. Indianerkvinnen tar til å løfte seg fra bakken. Hun bøyer ryggen sin slik at det kan nesten høres ut som den skal knekke rett i to. Med ett faller hun ned på bakken. Hun står i kne, og det er stille. Dødens stille mens hun senker hode rolig mot bakken. Det er en tung stemning, mens gresset rundt henne blir bare rødere og rødere, fra blodet som drypper fra hennes hår. Hun prøver å fortelle han noe. Hva prøver hun å fortelle?

 

Den fine grønne enga er blitt så grå og trist. Han ser seg forvirret rundt. Stemningen er blitt totalt forandret. Han hører lyder i det fjerne svisje lyder. Svisj, svisj, svisj det svisjer rundt hodet hans. Hva er det som skjer? Det er små runde metall biter farer gjennom luften, og som er i et slikt antall og fart at de lager lyd i vinden som brytes på vei mot sitt mål. Er det bier, insekter eller er det dommedag? Har moder jord bestemt for å slette folket som passer på henne?

 

Han ble igjen sendt rundt i en voldsom fart, og det har blitt vinter. Han kan kjenne kulden bite seg fast i kroppen hans. Kulden er så intens at han ønsker å våkne, men indianer kvinnen holder han igjen i drømmen. Når han prøver å våkne er det som han blir kvelt. Den vonde følelsen slipper taket, når han velger å bli i drømmen. Han drømmer nå mot sin vilje.

 

Han får nå kjenne smerten for hvert menneske som ble skutt ned på en kaldblodig måte av et overlegent folk som har møtt frem. Smerten han kjenner er nå barn blir revet brått og uventet ut av livet, han får kjenne morsfølelsen når barna dør i armene sammen med moren, og han får oppleve det andre veien, der mor eller far dør foran barna. Han får kjenne hvordan det er å være hjelpeløs vitne som mann, og ikke mulighet til å forsvare, men heller se på at folket rundt deg dør bort. Hvorfor forsvarer ikke dere roper han i fortvilelse. Hvor er ditt våpen?

 

Når han føler behov for å skrike. Kveler indianerkvinnen skriket ved å holde han for munnen. Hun holder med en slik styrkeat det er helt utrolig at hun ikke knuser kjeven hans. Slik følte han det. At kjeven er på vei til å briste og brekke i stykker. På den måten sørger hun for at stemmen og skrikene ropes innover i kroppen hans. Han ligger der og undrer på hvorfor han er vitne til disse grusomhetene?

Han får en følelse av han har ledet et folk som har vært på vandring, og med et mål. Slette vekk en folkegruppe som sto i veien for hans folk. Han skjønner at han har levd før, og i sitt nye liv er innhentet av indianerkvinnen. Indianerkvinne har funnet han og blitt hans skytsengel eller en demon som skal sørge for at han lever. Slik at han kan få kjenne smerte og redsel. Smerten fra et folk som måtte gi livet sitt mens de bare sto for det de trodde på. Redsel han påførte dem som måtte se sine elskede dø, før de døde selv, eller ble tatt til fange.

VOOOHHMM !

Med et var han ute av drømmen. Sengen var våt av svette, blod og tårer. Han hadde klort seg til blods mens han drømte. Det har han gjort mens han prøvde å komme seg ut av det som var helvetes drømmen. Han var helt vill i blikket. Løp ut i gaten begynte å skrike som et skadet dyr som kjempet seg bort fra en sulten ulveflokk. Han følte at alle som prøvde å hjelpe han slo etter han. Alle er og iført indianerklær. Over han står to hester. Han ser på de to indianer som sitter på hestene. De er iført krigsmaling, og han bestemmer seg for å gi opp. Han legger seg ned på bakken for å la seg ofre. Dere kan bare trampe meg jeg gir opp sier han. De ser på han, han ser på munnen deres at de snakker til han. Han er for stresset til å klare å høre at de sier de er fra Politiet. Det er ridende politi som står over han.

 

Han sovner, våkner i et rom som ikke ligner på hans egent. Det er skarpe lyset oppunder taket brenner i øynene. Lampene er skrudd fast. Vinduer, vinduer med gitter på utsiden. Han vil reise seg opp, opp, opp, opp. Han er festet, festet til sengen. Sliter. Han prøver å slite seg løs. HJELP, HJELP. Det kommer et menneske inn i rommet. Stikker en sprøyte inn i noe som er festet til halsen hans. Han merker at søvnen begynner å hente han. Når søvnen kommer, kommer drømmene. Når drømmene kommer, kommer indianerkvinnen.

 

 

Bilder etter massakren ved Woonded Knee.

 

#bok #politikk #fortelling #blogg #naturogmiljø #skole

Den siste vandring,

Dette er ikke en fakta tekst. Det er en fiksjon tekst om #Jesus, og hva som kan ha hendt den dagen. Det er viktig å få sagt slik at jeg ikke blir ned meldt med meldinger om at dette er feil info. Faktateksten står i #bibelen, #Johannes 19, 16-37, og #Matt 27,3.

 

 

Den siste vandring…

Det er en varm, solrik dag. Ja! Solen har vært oppe i mange timer allerede. Folk er begynt å strømme til sentrum i byen. Det er allerede en oppisket stemning i gatene. Folk som er i bevegelse viser alt fra lettelse til fortvilelse. Det har skjedd noe som har gjort at folket er i den tilstanden som de er i. En kan føle på stemningen at de er sinte, oppskaket, triste, noen virker glade og fornøyde. Det som er grunnen for at denne dagen er så spesiell er at en av dem er dømt til døden. Til døden ved korsfestelse.

Den dømte er på vei til plassen der han skal gå igjennom de siste ritualene før han blir sendt av gårde på sin siste vandring. En vandring som kommer til å bli tung og lang. Den dømte kjenner en utholdende smerte fra de såre, sprukne føttene som skal slite han igjennom de trange, steinete gatene opp mot plassen der vandringen skal starte. Beina var blitt såre fordi han ble fratatt sitt fottøy, og for at turen skal bli ekstra vond og tøff. Han ble sikkert og slått under beina av vaktene som skulle passe på han.

Han følte sikkert at hans tid på jorden var over for denne gang. Han kjente varmen fra solen som brente inn i de dype blodige sårene. Svetten og blodet som rant nedover panne fra tornekransen de hadde presset nedover pannen hans. Den salte svetten rant nedover kinnene og halsen for deretter banet seg vei inn i de åpne sårene. Det føltes som smerten rant ut av sårene i pannen for deretter snike seg inn i de åpne sårene lenger nede på kroppen. Slik føltes det at smerten vandret ut av kroppen for så å vandre inn igjen.

Han merker at folkemengden er blitt hysjet opp. De som for noen dager siden hyllet han og så gleden i han når han viste seg. Sendte nå forbannelse ord, noen sendte frelsende ord. Noen tørker hans svette, mens andre spytter etter han. Og her går han med kroppen full av synlige sår. Åpne sår. Sårene han hadde fått etter utallige slag som ble utført av vaktene som fikk litt tid alene med han den siste natten. Han ble sparket når han lå nede i det han prøvde å reise seg opp. For ikke å snakke om piskeslagene han ble påført. Der den ene type pisk etter den andre ble utprøvd. Enkelte piske-ender hang fast i huden hans slik at vaktene måtte rykke til for at de skulle slippe taket fra den ellers herjete kroppen. En kropp som var begynt å vise preg av mye slag og spark.. De hygget seg og lo når de holdt på. Dette ble gjort for å teste utholdenheten hans. Men han lot seg ikke knekke, bryte sammen selv om smerten var så intens at han var på grensen til å bli gal. Ikke rart at han er på grensen til å bli gal. Den smerten han har blitt påført er umenneskelig.

Han biter sammen tennene og vandret videre mens han bærer på en stokk som er bygget i en T form. Det symboliserer et #kors. Det er et kors! Han klarer å bære dette med seg etter det som han har gjennomgått det siste døgnet i de samme gatene som han for ikke mer enn en dag eller to siden vandret i. Han fikk ikke gå alene. Det var vakter som fulgte han tett. Slik at ikke noen skulle finne på å ta over for å bære korset hans. Han skulle måtte bære det alene. Helt alene…

Folk var forvirret! De skjønte ikke hvorfor han ikke gjorde noe. Han bare gikk der. Prøvde ikke å flykte. Han vet at viss han hadde begynt å lage opprør ville mange tusen hjelpe han, men han bare gikk der. Sa ingenting, men tristheten i øynene hans kunne en se. En sa til han. Herre? Hvor er han som du har snakket om? Han som kan gi evig liv. Hvor er han? Han må gripe inn og hjelpe deg. Herre svar meg! Men han svarte ikke. Han bare vandret videre.

Han måtte vandre denne veien fordi han var blitt forrådet, eller sviktet for å bruke det ordet av en av de som han kalte sine egne. Fienden hadde klart å overtale og bestikke  en av de med blodpenger. Slik at de kunne bryte igjennom folkemengden for å arrestere han. De førte han for et rettsvesen som hadde alt annet enn rettferdighet. Det ordet fantes ikke i dette rettsvesenet. Her var det bare snakk om å fjerne de som utfordret herredømme. Det var ledere som var blindet av hat og misunnelse at de gledet seg til å påføre han en intens smerte. De var så feig at de lot folket som var møtt opp få velge. Velge mellom han eller en annen om hvem som skulle få gå fri, og hvem som ikke fikk gå. De fremmøtte valgte å skåne den andre blir det sagt, men kan ropene har vært feilhørt? At lederene gav friheten til feil mann bevist? 

Han hadde ikke straffet noen, han hadde heller ikke angrepet noen fysisk, foruten om de som viste en grådighet og plundret fra de som ikke hadde så mye fra før. Mennesker som gjorde han sinte kunne han finne på å dytte til. Han er trosalt et menneske han og selv om han kunne ha guddommelige krefter virket det som. Han hadde rykte på seg at han var i stand til å mette sulten og tørsten til mange tusen mennesker, bare med det lille han hadde for hånden. Det gikk og rykter om at han renset sjelen og synden til folk. Han fikk spedalske til å bli frisk, og lamme til å gå. Alt dette skjedde samtidig som han snakket om en farsfiguren som bar på en makt. En enorm stor makt! 

Dette var sikkert noen av grunnene for at han ble sett på av andre store ledere som en stor trussel. Han var omringet av mange mennesker da han ble arrestert, så et angrep for å ta han ville koste for mange liv, og laget for mye kaos. Soldatene kunne bare gå rett igjennom folkemengden å ta han. De møtte ingen motstand. Det kan være at han ikke ønsket at folket skulle blande seg. Han velger heller å følge med soldatene for å skåne at uskyldige mennesker ikke blir straffeforfulgt i ettertid. Han viste og styrke til det siste ved å tilgi. Selv sine fiender og de som forrådet han.

Da hans dom var gjennomført og kroppen hans hadde fått nok og ikke bar tegn til liv. Ble han løsnet fra korset og fraktet til sin grav. Det ble vist gjennomført av hans nærmeste. Det var kvinnene som stelte han ved sitt siste hvile sted. Han fikk sikkert en vakker grav og en verdige slutt. Etter noen dager var han ikke å finne ved graven. Døren til gravkammeret var åpen og hvem hadde forflyttet han?

Ryktene var utallige. Det gikk visse rykter om at folk hadde sett han vandre. Beveget seg ved egen maskin. Uten noe å holde seg i. Det må jo være umulig med tanke på det han har opplevd. Enkelte som hadde møtt han prøvde å si hans navn uten å få frem et eneste ord. De ble liksom tause. Det hele endte med at han hadde lagt ut på en vandring for å besøke noen av de som sto han nærmest, tatt på dem, grått med dem og trøstet dem. Da han hadde gjort det som sikkert var hans siste og viktigste ærend. Valgte han å reise videre på ferden til evig liv.