Julebukk Knock out!

Nyttårsaften er her og barna snakker om hva de skal være når de skal gå julebukk på nyttårsaften. Det er ikke bare i romjulen det snakkes, men ukene før. Det er pyntet i leketøysbutikkene med julebukk kostymer. Alle som kan skal i disse dagene sko seg på denne tradisjonen. Julebukker lenge leve! Eller? Vent litt!

 

 

 

Sannhetens time er her. Den rette setningen vil vel være. Det lyses fred over julebukkens minne. Dørene er nok stengt for denne tradisjonen, og det er som med alt annet som blir gravlagt. Noen tapre sjeler som kjemper en tapper kamp for denne tradisjonen. Når skal vi innse at denne tradisjonen har slått sitt siste slag, eller en trompet har blåst sin siste tone?

Jeg gikk med barna i dag, og gatene var julebukk tomme. Gater som før var fylt med glade julebukk latter. Dørene var låst. Dører som før åpnet med smilende mennesker på innsiden som var klar for å høre barn synge julesanger. Er bare en håndfull gjeng igjen snart.

Innledningsvis skrev jeg om at barna snakker om alt det gøye de skal gjøre på nyttårsaften som julebukk. Det er dessverre  Haloween og ikke julebukktradisjonen som opplever dette.  Trist men sant, og Ikke noe vondt om Halloween. Den er bare dradd inn i landet fordi butikkene ser at dette selger, og butikkene har bevist gått inn for å drepe, avlive, henrette julebukk tradisjonen. Kall det hva du vil, men det er sannheten. De fleste barna snakker ikke om julebukk, bare noen få. Butikkene er ikke preget slik som før. Henger det kostymer igjen. Er det restene etter Halloween. Det er sannheten. Det ble vi fortalt for mange år siden. Arrester meg viss jeg tar feil, men kan noen av dere som leser dette innlegget si at dere har fått følelsen av at julebukk kostymene er satt frem for salg, og at dette er reklamert rundt om? Nei! Senterne er tomme. Denne tradisjonen er pakket vekk for godt.

Selv minnes jeg denne fantastiske tradisjonen med at jeg og kameratene i gaten gikk julebukk. Den gangen gikk vi uten tilsyn av foreldre. Ingen ville skade en julebukk, og jeg kan ikke huske at noen julebukker ble utsatt for noe. Vi kunne også føle oss trygge på at ikke noen hadde sabotert julesnopen med å gi noe som kunne skade oss. Det nærmeste vi kom den gangen var tørre kjeks og klementiner som hadde sett bedre dager. Fantastisk tid, og gatene var fulle av julebukker. Om noen år skjønner ikke barna hva romjulsdrøm sangen til Alf Prøysen handler om. Så det blir vel det neste. Dersom den ikke skrives om, blir den da forbudt å spille?

Forventningspress julens mange kredittkort og tårer!

 

Kjenner du på klumpen i magen? Den som kommer ved juletider, som gnager seg inn i samvittigheten din. Økonomien strekker ikke til. Du ser tidlig hvordan det vil ende. Skuffelse, fortvilelse og tårer.

 

 

Det er mange som kjenner på det samme, men de fleste gjemmer seg bak kredittkortet. Vi er et samfunn som er i stadig forandring. Det er ingen hemmelighet at barn og unges juleønsker har endret seg. Generasjon Z er født inn i en digital tid, og ønsker seg selvfølgelig det til jul. Alt fra små dippedutter til mobilen, nettbrett og det som større er. Det som en kunne få i tenåringsalder før, blir gitt til åtteåringer, eller enda yngre idag.

Selv husker jeg julen det året jeg var rundt 1012 år. Jeg fikk en kassettspiller. Min egen doble kassettspiller! Jeg husker gleden når jeg åpnet den. Den vil aldri bli glemt, og jeg var evig takknemlig for denne gaven. Den gangen var teknologien dyr. Vi snakker om 80-tallet.

I dag ønsker mange barn digitale leketøy som mobil, nettbrett, spillemaskiner og pc. Det er og veldig viktig at det står blant annet Apple på dem. Apple, det er kvalitet. Hva med dem som ikke har råd til å kjøpe kvalitet? Det er ikke hvem som helst som har økonomi til det. I hvert fall ikke jeg.

Mange føler at de må klare å kjøpe digitale kvalitetsleketøy til ungene, uansett om de sliter med dårlig råd og er ufør, minstepensjonist, arbeidsledig eller alene om utgiftene Mange kjenner på klumpen i magen. De vil gi barna det lille ekstra, slik at barna er in. Ingen vil at barna deres skal være utenfor. Presset i dag er så stort. Vi foreldre som vokste opp i en ikke-digital tidsperiode, vet ikke hvordan barna våre har det dersom de mangler de digitale dingsene.

Vi forstår ikke hvordan menneskene klarte seg før bilen, og barna våre skjønner ikke hvordan vi klarte oss før mobilen. Sånn er det, og sånn vil det alltid være. Når gavene er åpnet, skal bilder sendes rundt. Barna vil vise hva de har fått. Hvem vil være outsideren som ikke kan dele bilder av kule gaver? Jeg forstår presset barna er oppe i, og jeg forstår presset foreldrene har på seg. Jeg er der selv, og det er ikke en ønsket situasjon å måtte skuffe med at det ene ønsket ikke ble oppfylt.

Når vi kommer til julekvelden, bærer vi mange masker. Vi løfter hodet og smiler tappert. Men om julenatten kommer tårene. Tårer fra dem som ikke fikk pengene til å strekke til, tårer fra dem som måtte se skuffelsen til barna, selv om det største ønsket ikke var så dyrt. Tårer fra voksne som kjøpte over evne for at barna skulle være in med vennene sine. Tårer for hva morgendagen bringer.

Hva gjør man med forventningene? Dersom man legger opp til at julegavene skal koste tusenvis av kroner, og vi en dag må redusere forbruket: Hvordan vil barna takle det? Eller hvis de får alt, hva skal de da til slutt ønske seg?

Jeg har hørt historier der barn ikke gleder seg til skolen begynner igjen på nyåret, fordi de ikke føler de har noe kult å vise frem. Eller historier der barn ligger gråtende i armene på en alenemor fordi hun ikke kunne kjøpe de samme gavene som andre slektninger fikk. Er det slik det skal være?

Gå gjerne inn og vær med i debatten på Bergen Tidende. https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/a2M8WL/vi-er-mange-som-fler-oss-presset-til-a-kjpe-altfor-dyre-gaver

 

Rampenissen!

Jeg kommer inn i garderoben til barnehagen. Klærne ligger strødd. Jeg tenker mitt. Skal barnehagen på tur siden de samler alle klærne i en haug, og var det ikke litt rart, og uryddig og samle klærne på denne måten? Jeg kommer opp på den ene av seks avdelinger. Der er det helt sukker utover bordet, en dag er melken farge rød, og hold dere fast! Noen har flyttet inn over huset som jeg bygget inne på den ene avdelingen. Vi kommer frem til det sammen at disse underlige tingene som skjer er gjort av en og samme nisse. Rampenissen, fantenissen, fjøsnissen. Kjær nisse har mange navn.

 

 

Hvem er denne rampenissen som dukker opp i juletider, og bare flytter inn i barnehagene rundt om. tar seg til rette, og gjør rampestreker? Han driver ikke med hærverk. Og ødelegger ikke ting som kan være til fare for noen. Han er bare litt rampete. En ting er sikker barna er like sjokket hver gang, og de er like interessert alle i å fange denne rampete nissen.

 

Når oppsto denne figuren? Er det han som vi husker fra liten. Fjøsnissen? Utfra bilder på julekort kunne han virke litt rampete. Kanskje det var bondens måte å lage litt spenning rundt juletider for ungene? Verden er under utvikling, og den dyrebare tiden vår blir priotert på andre ting, ennå leite etter fjøsnisser. Barnehagene har ikke tid til å søke rundt på gårder og tun i førjulstider. Det i seg selv ser ut til at han følger etter oss inn til storbyen. Her kan han drive sine fantestreker, og det er bedre enn å bare sitte inne på låven. Samtidig som fjøsene til bøndene er blitt så teknologisk at selv nissen ikke tør å fikle med tingene, da konsekvensene og skadene kan bli så kostbare. Så han vet hva han holder på med.

Siden de fleste av oss er i storbyen. Ser det ut som fjøsnissen har valgy å følge etter og blitt en rampenisse. Det som er sikkert er at rampenissen forsvinner like mystisk som når den kom. Når julefreden har senket seg over de tusen hjem og barnehager. Velger rampenissen å flytte ut. Barna undrer sikkert på hvor han ble av.  Det er det fine med magien vi skaper rundt rampenissen. Hvor blir han av denne rampenissen? Er det slik at julenissen henter han med seg på selveste julenatten, og hjemmet hans bare drysser vekk på magisk vis? Uansett hva vi tror og tenker. Kommer han innom skal han få med seg en pepperkake. For vi er vel enig i en ting. Han er kul, grei og full av magi selv om han er en liten rampenisse. 

Er det en skam å være fattig?

Jeg tok opp en mini serie på to episoder for en tid tilbake, og som omhandler små barn med stort ansvar. Det er mennesker som lever i fattigdom i England. Det er mange familier som lider under slike forhold, der barn lever med en av foreldrene, og der det er arbeidsledighet inni bilde. Det er skremmende å se hvilke feilgrep i livet som kan være tatt, og/eller forandring i livssituasjonen som gjør at vi plutselig kan være der selv. Jeg ble berørt av den ene familien. Det er en familiefar med syv barn. Ja du leste rett. En familiefar med syv barn, og som jeg har forstått. Tre-fire jenter og resten gutter. Se for deg i det digitale motepress generasjonen disse barna vokser opp i. Så er det ikke lett å være alene med en slik gjeng. 

Så kan vi sitte her å tenke. Stakkars jævel. Men men han har bare seg selv å takke. Han kunne tenkt over valgene sine her i livet. Da hadde han ikke sittet slik han sitter idag. Han sier selv at han håper at barna lærer av hans feilvalg, og ikke ender i samme situasjon som han. Men han er vel uskyldig i situasjonen eller? Han har slik jeg forstår en egen butikk som han må legge ned etter skilsmissen, da han blir alene om omsorgen for alle barna. Skal vi definere om det er feilvalg, så kan det være i denne situasjonen at valgene var rett, men han endte alene om å dra lasset, og da går det ikke rette veien.
 

Det som berører meg virkelig med denne familien er hans vakre datter Lyndsey. Lindsey er bare 10 år, men arbeider aktiv forå bidra med sitt for at det skal komme penger inn i kassen. Hun selger de lekene hun kan, og kjører rundt i byen for å finne kasserte ting som hun muligens kan bruke på rommet sitt. Som ikke er noe verdi for andre, men er mer enn god nok for henne. Lyndsey er bare helt fantastisk fin. det går ikke ann å ikke bli glad i henne. Hun gjør alt for å hjelpe. Smiler og håper at hun ser lyset i tunnelen en dag, men jeg ser og at hun ikke har det bra. Det kommer og frem. Hun sier at… jeg siterer henne. 

Jeg hadde en venn, men hun begynte å gjøre narr av klærne mine. De prøver å kalle meg “boms”. Jeg prøver å overse dem,- men det er ikke så lett for de gir seg aldri. “Boms, boms!”

                                                                                                (Lyndsey 10 år)

Det er så forferdelig! At barn skal oppleve slike ting? Dette er i England, men det er nok dessverre slik i Norge også. Barn blir mobbet på grunn av foreldrenes økonomiske situasjon. De blir utstøtt fordi dem ikke kan oppfylle standaren som enkelte av vennene har. For at familien ikke er økonomiske sterk. Da skal barna lide av dette. Forskjellen på barn som vokser opp i et fattig hjem. For å bruke det ordet, er nok gleden, og takknemligheten for det som dem får.

Om jeg hadde finere ting, ville jeg fått flere venner.

                                                                                                (Lyndsey 10 år)

Faren blir spurt av barna om dem noen gang vil få penger. Da ser han på dem og sier ordet de ikke vil høre. Nei… Grunnen er fordi han ikke har jobb, og han sier han får ikke jobb, da han kan kun jobbe 3 timer dagen, og da vil ikke noen ansette han. Han kan ikke ta på seg flere timer, da han har syv barn han tar seg av alene. Moren er flyttet ut, og han sitter igjen alene med omsorgen. Mer kommer. De eldste jentene sitter med faren og ønsker ting. De begynner å gråte da faren ikke kan tilby dem. Det får og faren til å begynne å gråte.

Jeg ser hvorfor han gråter. Det er stoltheten i det å være far. Det må være veldig tungt å ikke kunne gi barna sine enkle små ting som dem ønsker seg. Barna sier og at han har verdens beste toldmodighet, han kjefter aldri, er aldri sur, og gjør alt for å glede barna. Ja han får stempel på at han er verdens beste far. Han vil nok av disse barna bli husket som den snille, fine faren som prøver desperat å seile videre skuten, selv om masten er knekt i to. Han vil jo og selvfølgelig gi barna alt, men når lommeboken strekker knapt til mat. Da er det ikke mye han kan gjøre.Han sier og at de er heldige. De har mat hver dag, de får klær fra vedledighetshuset. De har tak over hodet foreløbig. (Taket bør skiftes, og det snart.) Nei! Det kan ikke være lett å stå opp hver dag, og vite at du er dømt til et liv i fattigdom.

 

Dette er bare en enkelt situasjon, og det er mange familier der ute som har det verre enn dem. Det som vi må bli flinkere med er at vi må ikke bare kaste ting. Det er viktig å høre om det er andre som vil ha ting. Vi må og bli flinkere med å spørre hverandre etter hjelp, og vi må bli flinkere til å hjelpe hverandre. Vi må og fortelle barna våre at dem ikke skal utstøtte andre fordi dem ikke er like “kul” som dem i klesveien, og/eller kan være med på alt det de gjør. Dersom du heller sier til et slikt menneske. Hei! Her er noen klær som jeg ikke har brukt for lenger. Kan du se om det er noe du vil ha? 

Da kan en være med å skape glede. Du gleder andre mennesker, og de menneskene vil kunne se på deg som et fint menneske i sine hjerter. Er ikke det noe av det viktigste i livet? Å skape glede i andre, ved å gi glede? Det er så viktig at vi tar oss av hverandre. Selv ønsker jeg ikke å kaste noe. Jeg prøver å gi videre til andre som kan dra nytte av det. 

 

                                                             Du trenger ikke kjøpe ting til rommet mitt.

Jeg vet du ikke har råd.

                                                       (Lyndsey 10 år til faren)

#hverdag #samfunn #familie #fredag #pappa #mamma #motepress 

Bergenshallen Om Søndagene? Ja Takk!

Jeg var på vei til en ishall for noen uker siden med jentene mine. Vi har ikke skøyter så alt må leies. Uheldigvis eller skal jeg si heldigvis nådde ikke vi bussen. Det endte med at vi måtte vente en times tid på neste buss som kunne føre oss til ishallen. Da er valget å stå i 2017, i Norge å vente på en buss som skal forflytte oss fra en bussterminal og til ishallen en time. Jeg står der med de to minste, og det er kalt. Dette skal bli en lang time!

Raymond Steffensen sitt bilde.

Etter en samtale med en god kamerat av meg blir jeg tipset om å ringe opp i Bergenshallen. Jeg velger å gjøre det da det er like lett for oss å forflytte seg til den ishallen fra Oasen. Som til den vi opprinnelig skulle på. Der møter jeg en hyggelig stemme som sier at Bergenshallen er åpen. De låner og ut skøyter, men vi må ha hjelm med selv. Det har vi, og setter oss på bussen som går om ca 8 min  inn til sentrum. Vi tar bussen inn til sentrum og videre med bybanen MOT Bergenshallen. Det går fint. All transport stopper jo rett ved siden av hverandre. Samtidig som ungene får kjøre bybanen som og er stas for dem.

Raymond Steffensen sitt bilde.

Vi kommer opp i Bergenshallen. Jeg ser og at prisen er helt annerledes enn det jeg trodde. I positiv retning altså. Det vil si. Det er familier som må snu litt på kronene, da det er stram økonomi i huskassen deres. Da er dette stedet helt perfekt! Ser en vekk fra bussprisene de er den samme om du skal her eller der. I døren skal jeg betale for oss. Jeg skal og ha skøyter så er klar for å betale ca 360 kroner.Hvorfor skal dette stedet være billigere enn andre steder tenker jeg. I billettluken får jeg beskjed om at jeg skal betale 110 kroner. 110 kroner? Det var mye mindre enn det jeg trodde. Jeg sier vi må og ha skøyter. Hva koster det å leie skøyter? Da får jeg beskjed om at det får vi LÅNE GRATIS! 

Raymond Steffensen sitt bilde.

I Bergenshallen får en komme inn å stå å skøyter til en pris som er levelig for alle. En får som nevnt låne skøyter gratis dersom man ikke har råd til å kjøpe det. Og sist men ikke minst. Det er en behagelig temperatur der oppe. Ingen klaging fra ungene om at det er kalt. Jentene storkoser seg i Bergenshallen, og spør om vi kan reise opp der hver søndag. Så hvorfor ikke! Her skal vi opp så lenge de vil. Bergenshallen er åpen om søndagene mellom kl. 12.00-15.30. I Bergenshallen er det og pingviner og seler som ungene eller voksne kan bruke til å støtte seg på.Dersom det er første gang en skal stå på skøyter. Jeg ser voksne som bruker dem også. Mitt råd. Bergenshallen?  JA TAKK!

 

Raymond Steffensen sitt bilde.

https://tracking.adviralmedia.com/click/391/45942/intersport

#fredag #søndag #helg #familie #pappa #mamma #barn #skøyter #barn #bergenshallen 

Sandkasse en utgått vare?

Jeg tenker tilbake på da jeg var guttunge. Da var sandkassen i daglig bruk. Det er den idag og, men det er i barnehagen. Ja og kanskje i SFO. Der stopper det dessverre. Ellers står dem tom rundt om etter mitt syn. Jeg er sikker på at dersom vi hadde tatt vekk alle sandkassene i borettslagene og ellers lekeparker rundt om. Da hadde ikke ungene oppdaget det. De hadde ikke brydd seg en kalori er jeg sikker på!  Ja/jo! Kanskje de minste. Men jeg tror ikke de hadde brukt den selv. Foreldrene ville nok ikke hatt vognen full i sand etterpå.

Det er nok en av tingene som måtte bøte for den digitale verden. Biler i sandkassen er ikke like spennende som mobilen. Hvorfor skal en bygge slott i sand, da en kan få de fineste slott på digitale spill?På det digitale nettet blir ikke bilene skitten, heller ikke prinsesse slottene, og/eller de store borgene.

 

Raymond Steffensen sitt bilde.

 

Det er ikke like stort lenger når nabogutten kommer ut med hele bilparken sin. Jeg glemmer aldri når en av barndoms-kompisene mine kom ut med fire-fem splitter nye politibiler! Det at byen vi laget i sandkassen inneholdt en politistasjon med en slik bilpark var helt vilt. Det var nok stort den gang, men da viste vi ikke hva internett var. Det ordet fantes ikke da, og det kunne like gjerne den gangen blitt navnet på det nye solsystemet NASA nylig har opplyst at de har funnet, dersom det hadde blitt oppdaget da.

Er det forresten noe vits å bruke energi på å få barn tilbake til sandkassen, eller er dens tid forbi? Jeg undrer fordi jeg spurte en gutt på barnetrinnet alder om han lekte med biler i sandkassen. Da fikk jeg som svar. Nei! Det gjorde jeg når jeg var unge! 

 

Er det noen som aldri mister interessen for sandkassen så er det kattene. Kanskje om 15-20 år tror generasjonen som vokser opp at sandkassene rundt om er egentlig kjempestore kattekasser som står rundt.Folk begynner å lage de i hagene sine for at kattene skal gå der og ikke i bedene deres. Viss ikke kattene og finner den digitale verden interessant selv, og da bokstavelig talt driter i hele sandkassen dem og. Så kanskje en sandkasse er en utgått vare. Litt synd, men det er nok sannheten tror jeg.

 

Bilderesultat for katt driter i sandkasse

I parken står en sandkasse.

I parken står en kasse, en slik sandkasse.

Den hadde den gang sin sjarm. Sin stolthet og var fylt med barn som gav kjærlighet.

Den har rommet krig og fred,

smil og latter, der alt var laget i lek.


 

Den har vært din, den har vært min,

og den har vært katten sin.

Den var fredet, den var hedret,

den har vært begavet.

Nå kan den like godt bli begravet.

 

Den har mistet sin sjarm og sin stolthet.

Den er gjemt, for å bli glemt.

Den er ikke min, ikke din.

Den er bare katten sin.

 

Så viss den blir fjernet, og gravd opp.

Kan vi kanskje høre katten mjaue for å si.

Ikke rør sandkassen min.

Raymond 2017

https://tracking.adviralmedia.com/click/460/45942/nakd

#blogg #hverdag #lek #barn #familie #samfunn #hverdag #digitalverden 

Alghero den vakre steinbyen i Sardina, i Italia

 

Sommeren 2016 endte i Sardinia, nærmere bestemt Alghero. Alghero viste meg det jeg har drømt om siden jeg falt for Italia tilbake i tenårene. 
De stein belagte  gatene, de trange gatene som er fylt med hus bygd opp av stein. Kirkene i Italia som har noe så fantastiske utsmykninger.  Disse kirkene må bare oppleves. Det holder ikke med å bare se på film eller bilder. Jeg gikk inn i en av dem. Hele atmosfære der inne. Musikken i høytalerne, utsmykkingen, absolutt alt som var der inne. Jeg skjønner at folket finner den indre ro inni i kirkene her nede.

 

 

 

 

 

 

 

 

Folket! De lokale i Alghero viser deg respekt og høflighet, og det igjen gjør at det blir gjengjeld. Jeg har alltid vist respekt til de stedene jeg har møtt. Det som er spesielt med Alghero er at her fant jeg fort roen. Vi vandrer rundt i gatene og barna gikk enten foran eller bak oss, uten at far måtte ha dette Haukeblikket som han har på ferie i blant annet Tyrkia. Da jeg og de andre kjøpte ting der nede. Om det var i butikken eller på gaten. Så var ikke selgeren pågående. Heller mer smilende og greie. Det er sånn det skal være. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bassenget ved hotellet hadde en grei regel. Det åpnet ikke før kl 10.00, og dermed hadde alle en sjanse til å få seg en stolplass. Litt sein åpning, men det igjen hindret at folk la fra seg håndkler for så å gå på stranden. Det er noe av det verste jeg vet. Disse egosentriske menneskene som tar de beste plassene ved bassenget, slik at stolene står tom i timevis. Når de er ferdig å “deige” seg på stranden kommer de opp til bassenget. Da er det bedre at de heller kan ta de plassene som er ledige når du kommer opp igjen tenker jeg. Det er kort fortalt om Alghero i Sardinia, men det skal komme enkelt innlegg og bilder om de forskjellige opplevesene i byen.  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

   

#alghero #sardinia #italia #chartertur #sommeren2016 #familie #syden #reise

Da brøt vi forbannelsen!

 

 

Endelig klarte vi å bryte forbannelsen som hang over lærerne. Det er sikkert 10 år om ikke mer siden lærerne vant over 7 trinn. Det skjedde i dag. denne flotte gjengen sørget for at 7 trinn måtte seg slått. Stillingen ble 6-3 til lærene. Det var sol og god stemning.

Nå er det skoleavslutning for tweens jente. 

 #skole #oppveksttun #fotball #familie #barn 

Farvell sorg og halaien glede

Jeg har tatt en viktig men riktig avgjørelse denne uken. Jeg valgte å ta farvel med sorgen. Det høres sikkert rart ut at jeg kan bare over natten ta farvel med sorgen, men det er mulig. Det er litt som i ordene til Obama. Vi kan ikke vente på at forandringene skal skje. Viss vi vil ha forandringer må vi ta tak i det selv, og det er bar vi ene og alene som kan gjøre det. Jeg skal forklare deg hvorfor.

 

I desember 2002 døde min far av lungekreft. Jeg tok det tapet veldig tungt, det fordi jeg var veldig glad i min far, og jeg gav han et løfte/håp om at han skulle komme hjem igjen fra sykehuset. Det ble aldri slik. Jeg i mitt hode klarte ikke å holde løftet, og jeg vet jeg ikke kunne klandres for det. Det hjelper lite når en er opphengt i at jeg lovet han å komme hjem. I februar året etter, altså 2003 treffer jeg verdens herligste jente. Hun blir over en tid min samboer. Det hun får med seg på lasset uten å vite det er en sorgfull kjæreste. Jeg klarer ikke å slippe sorgen over min far. Jeg som elsket blant annet å feire de forskjellige høytidene mister gnisten for det. Slik er det frem til julen 2010. Det er den første julen jeg virkelig gledet meg til, og det skulle ta 8 år.

Livet blomstrer og jeg vil rydde sorgen vekk av livet mitt. Endelig skal jeg slippe å ha den hengene på mine skuldre. Februar 2011 banker sorgen igjen på min dør. Min bror som og er en av mine beste venner dør brått og uventet av hjerteinfarkt. Jeg har samtidig hatt en tøff tid på jobben. Den gangen arbeidet jeg på et ungdomssenter for ungdom mellom 15-18 år med store adferdsvansker. Når alt dette kommer på samme tid, blir jeg utbrent. Jeg henter meg opp igjen over tid, men sorgen har igjen fanget meg. Denne gangen hardere og mer trykkende. Jeg slutter å gjøre kjekke ting, fordi min bror ikke kan være med. Jeg går inn i en sorgboble og tenker på han hver dag. HVER DAG frem til uken som har gått. Det er tøft og det er tungt, men samtidig en lettelse. Jeg har  tatt et oppgjør med meg selv.

Er det noe min far og min bror ikke ville at noen skulle gjøre viss de dør. Så er det å slutte å leve! Jeg sluttet å leve. Jeg er smilende på jobben og ute blant folk, men hjemme, og for meg selv får sorgen virkelig leve livet. Onsdag 25.05.16 er den først dagen jeg ikke tenker på min bror, eller far. Jeg har faktisk ikke tenkt på de og jeg har smilt den dagen. Jeg har ikke kastet de ut av hjerte, men jeg har kastet energien deres vekk fra meg. På den måten fikk jeg smilet tilbake, og jeg har bestemt meg for at jeg er ferdig å sørge over dem. Det er veldig veldig trist at de er død, men jeg kan ikke bære deres energi med meg lenger. Den tar viktig plass i livet mitt som jeg må bruke på meg selv og de rundt meg. 

Som nevnt tidligere skal jeg nå virkelig smile. Jeg vil leve livet, gjøre kjekke ting som jeg gjorde sammen med blant annet min bror uten å ha dårlig samvittighet. Dra til byen med venner, gå på konserter, gå på fester, reise på ferier med familie og med venner. Jeg vil rett å slett leve og være lykkelig igjen! Så farvel sorg og velkommen glede. 

#Sorg #Lungekreft #Hjerteinfarkt #Familie #Hverdag #Glede