Først hatet jeg deg, men så ble du min terapi mot et nytt liv!

 

Jeg har forbannet deg, og lovet meg selv at jeg aldri. ALDRI!!! Skulle entre deg. Jeg lovet alle rundt meg at jeg skulle aldri gå Stoltzen, og dersom jeg noen gang gjorde det. Skulle det være med maks to ganger. Det fordi jeg da kunne si. – Jeg har gått Stoltzen et par ganger. Tid? Nei det har jeg aldri målt! Jeg kom opp, og det er det viktigste!  

Tiden går og jeg glemmer det jeg har sagt, jeg opplever samlivsbrudd, blir lurt til å utfordre en i Stoltzen. Hun var jo egentlig grei med meg, og slo følge med meg opp. Hun kunne ha valgt å bare kjøre fra meg. Jeg hadde ikke hatt en sjanse til å holde følge, men hun valgte heller å Pushe meg til å gi alt jeg hadde, og mens jeg sleit meg stolt opp stoltzen for andre gang. Jepp! Andre gang fordi jeg gikk den dagen før med en kamerat. Det mest for at jeg skulle vite hva jeg gikk til!


I ettertiden har jeg gått opp Stoltzen 10 ganger. Her er jeg på toppen av Stoltzen for 10 gangen, og det på en lørdag. Stoltzen hateren har kommet seg opp der på en lørdag!? DET ER JO GALSKAP ! Eller er det det? Hvorfor gjør jeg dette? Er det for at jeg er kommet i panikkalderen, og er blitt singel? Nehh Jeg tror ikke det er det som er grunnen. Jeg gjør dette fordi det gir meg en form for terapi. Jeg må ærlig si at jeg tenker hver gang. Hva i granskauen holder jeg på med? Dette er jeg ikke tjent med, og jeg kommer aldri til å synes det er kjekt.

Jeg må nok dessverre bite i det sure eple å innse at jeg liker det jeg holder på med. Jeg liker utfordringen jeg får av å gå i Stoltzen. Smerten i beina av å gå de 918 trinnene til toppen. lengselen til å se halvveis skiltet som jeg følte nå sist var kommet nærmere. For ikke snakke om melkesyre skiltet. Det må jo være det treskiltet jeg elsker høyest. Da vet en at toppen er like ved. 

Terapien jeg får ved å få tømt tankeboksen når du går i Stoltzen. Jeg starter alltid med musikk i ørene når jeg går opp trappene, men enkelte ganger er det så tungt å gå, at jeg må rett og slett ta meg en pause fra musikken. Da er det bare vakkert å høre naturen og menneskene som passerer deg, eller som jeg passerer. Der de sliter seg opp mot samme mål som jeg har. I Stoltzen går det masse fine mennesker. det må jeg bare få nevne. De er en egen rase på lik linje med de du treffer i fjellet, og i blant annet Kanadaskogen. Vi har aldri sett hverandre før, men nikker til hverandre, og sier hei. Noen er ikke verre på det at de slår av en prat på toppen. Du står liksom ikke alene, viss en ikke ønsker det. 

Dette er selve høydepunktet! Det å se utover Bergen by fra Sandviks siden. Det er ikke mye sol i Bergen, men jeg personlig har det vanskelig med å forlate byen som er i mitt hjerte. Vi kan ha en måned eller to med regn,og to – tre dager med sol så er ukene med regn glemt. En bergenser er ikke verre på det, og lett å tilvenne. Så til slutt vil jeg bare si. Er du først blitt glad i Stoltzen. Ja så er det vanskelig å holde seg unna den.

 

Velkommen tenårene, men før det kommer tweens perioden!

Jeg leste en artikkel i Bt søndag. Her snakkes det om å gi råd til tenårene, og hvordan de skal komme seg igjennom denne perioden av livet. Som de skriver. Før de går inn i røret. Og da stenger resten av verden ute. Det som jeg stiller spørsmålet ved er. Jeg husker selv min tenåringstid, og kjenner meg igjen i mange av rådene, men Kan jeg fortelle en gutt/jente på vei inn i tenårene hvordan det er der? 

Det tror jeg neppe. Jeg er 44 år, og kan egentlig si til tenåringene. I gamle dager når jeg var tenåring, da gjorde vi slik og slik. Verden har nok dessverre utviklet seg i en slik retning at tenåringstiden er helt anderledes idag enn på slutten av 1980 tallet når jeg vokste opp. Dessverre er 1990 tallet og på god vei inn i historien. Jeg har hatt tenåringer i huset, og vet hva jeg snakker om. Selv kvinner som er opp mot 10-15 år yngre enn meg, og som husker hvordan deres tenårings liv var, må dessverre se det å gi råd til dagens tenåringer som vanskelig. Da de har opplevd tiden i to forskjellige tidsepoker for å bruke det ordet. Dagens tenåringer opplever den i digital tid, mens vi gjorde det ikke.

Skal vi kunne gi råd, må vi følge med utviklingen. Det er da viktig at vi ikke bare er kritisk til den. Det vil si at vi må sitte oss inn i den digitale tiden de lever i. Vi skal ikke sette oss inn i den digitale tiden for å følge med dem eller “spane” på dem, men for å se hvordan livet deres er i den digitale tiden. Spør vi og barna får sjansen til å kunne vise deg deres hverdag, vil de sikkert føle seg sett og forstått tenker jeg. Samtidig så er det viktig at vi forstår at tenåringstiden starter idag lenge før enn det gjorde i min tid. Den blir egentlig “vekket til liv” allerede i 8 års alderen. Når barna kommer inn i den nye tidsperioden som jeg har nevnt mange ganger, og som ble skapt allerede i 2002, da den digitale verden tok sitt inntog for fult. Tidsperioden jeg snakker om er tweensalderen. Der begynner jobben til foreldrene viss vi skal kunne følge barna igjennom tenårene tenker jeg. Vi må forstå hvordan de tenker, og hvordan de møter verden idag, i motsetningen til hvordan vi møtte den. Det er i denne perioden vi må virkelig gå inn for å bygge relasjoner. Gode relasjoner vil være med på at tenåringene søker oss om råd, og veiledning i denne tiden tenker jeg. Det er og da viktig at vi kommer oftere på banen for å møte dem når de vil snakke med oss.

Vi må møte dem og følge dem inn i denne perioden. Idag  er motepresset så stort på dagens tweens og tenåringer, og den følge dem helt inn på gutte og jenterommet. Moteverden viser tidelig at utseende teller, og der bør vi som foreldre og voksne rundt barna fortelle dem tidelig at vær den du er. Du er unik! Jeg har sagt før til barn når det gjelder mobbing, utseende og ferdigheter. Vi skal vise hverandre respekt. uansett legning, utseende, handikap osv. Vi er skapt som menneske, og skal respekteres av alle på lik linje. Ingen er har rett til å føle seg bedre enn andre mennesker og dyr. 

En av de tingene som tweens og tenåringer er utsatt for mer idag enn det vi var før er følgende. Dersom de har gjort eller sagt noe dumt. Da forfølger det dem inn på gutt/jente rommet, og det spres til mer jevnaldrende enn det gjorde i min tid som tenåring. De har ikke rommet sitt som den trygge basen som vi hadde. Stormet rundt meg kunne jeg bare søke dekning på rommet mitt. Det kan ikke man ikke idag. Det som er sikkert lik fra før til nå er at Pappa er selvfølgelig bare teit, og mamma er bare streng. Sånn er det bare, og sånn vil det nok være fremover også.

Men igjen. Det som er viktig tenker jeg er at vi er der for de, og dersom de trenger oss så skal de vite det. Det skal de vite ved at vi har sagt til dem tidelig at viss det er noe, så er vi der. Vi må og gjerne utvikle oss sammen med dem, og vise interessen for deres verden. Tenk alt de får med seg som vi ikke fikk med oss. Som vi ble skjermet for! Jeg tror det er mye mer som bekymrer barn enn at de ikke har den rette sminken eller jakken. Vi må sette av tid og prate med dem om det som skjer rundt dem, og da gi råd om Dagens situasjon og ikke om hvordan tenårings livet er. For det vet vi nok ikke så mye om, dersom vi ikke har fulgt med utviklingens deres dessverre.

#familie #tenåring #tweens #hverdagsting #samfunn #digitaltid

Tweensen i en digital fri ferie

 

 

 

 

Det står i tweens boken noe slikt som at tweensen ikke kjenner seg selv, og vi foreldre er ikke flinke nok til å  være tilstede når de er inni denne fasen. Det ender med at kalenderen deres blir fylt opp med tv og den digitale verden.

Verden har nok vært stressende for barna i denne tiden og mindre stressende blir den ikke med den digitale verden hengende på dem. Selv slapp vi unna dette i min barne og ungdomstid. Det er mye bra med den digitale verden, men viss vi voksne ikke er der for å hjelpe barna videre i denne tweens perioden. Ved å finne balansen til å utforske seg selv så tar den digitale verden over, og er det slik vi ønsker?  

Er det bra at barna sitter på internett og foran tv store deler av dagen, og får med seg alt som skjer i denne verden? Eller burde de skjermes mer? Skjermes gjennom at vi har mer digital fritid. Det første jeg sa når jeg kom ned til Sardinia var. Eeehh ingen tv?  INGEN TV!!! Men vent litt. Det var bare en som savnet tv. Det var meg. Da må jeg tillegge meg selv følgende spørsmål. Er jeg reist på ferie og betalt masse penger for å se på tv? Da kan jeg likegodt være hjemme? Eller skal jeg ha det som en backup til “barnevakt”? 

Vi var der en uke, og ingen savnet tv. Heller ikke nettbrett, men foreldrene syndet. Vi har mobil og far er vell den som var mest aktiv i bruken av den. Jeg var dessverre verst av oss, men legger den selvfølgelig vekk når barna vil ha min oppmerksomhet. Egentlig skulle den vært skrudd av i 1 uke. Vi klarte oss uten den digitale verden før på ferie. Det har sikkert med at det gradvis har bygget på seg, at vi er blitt avhengig av å poste det ene og det andre i sosiale medier. For det er jo sannheten at vi er blitt så opptatt av å vise frem livet vårt. (Ikke alle, men de fleste)

Når vi kom hjem og ellers resten av ferien har det vært begrenset med digital verden. Nettbrettene er lagt vekk, og de er ikke blitt spurt etter. Jeg har og blitt enig med jentene. Om at når de er hos meg skal vi hver torsdag ha spillkveld. Da er det som ofte ikke noe lekser. Da kan vi spille monopol og eller andre brettspill. Kort kan vi spille hver dag, og det kan vi forsovet gjøre med brettspill også, men viss vi blir enig om at torsdag er spillkveld. Da vet barna at denne dagen skal vi spille brettspill, og ingenting annet. Jeg tenker også at det er en fin tid under kortspill til dagen, og brettspill en gang i uken, at vi kan snakke med barna om hvordan de har det. Vi viser at vi bryr oss om dem, og vi stuer dem ikke inn i en digital verden. Vi kan lettere sette igang en samtale når vi holder på med spill samtidig som vi prater.(Det er jo selvfølgelig viktig at det ikke er samtaleevne hver gang, men at vi snakker om ting da.)

Noen ganger kan vi ha alene tid med barnet i sofaen, og koseprate. da kan vi og kanskje få vite hvordan de har det. Vi kan og ved middagsbordet. Ved middagsbordet kan det være vanskelig å snakke om enkelte ting, grunnet settingen. Da vil vi sikkert ikke få hvite hvordan de har det, men viss vi spør dem og mens vi holder på med noe samtidig som eksempel brett eller kortspill. Har vi muligheten til å få samtalen lettere igang tenker jeg.

Jeg tenker vi må heller legge den digitale verden til siden, og gjøre mer ting med barna. Til slutt vil jeg og si, og det gjelder meg også. Når vi holder på med spill og ellers andre ting i fellesskap med barna. Må vi legge den digitale verden til siden. For det er jo det vi ønsker med barna, da vi gjør noe i fellesskap med dem. At de ikke skal sitte seg på det sosiale media, men heller fokus vekk fra det digitale, og da må vi voksne vise at vi og kan holde oss borte fra denne verden.
 

#tweens #barn #digitalverden #samfunn #hverdag #familie #ukensblogginnlegg